Hva som ligger i basen
OpenAIP dekker flyplasser, luftrom, navigasjonshjelpemidler og hindre, vedlikeholdt av frivillige og distribuert gjennom et grensesnitt som krever en gratis nøkkel. Uttrekket hentes side for side med 100 treff per kall, innenfor et rektangel som strekker seg fra 57,5 til 83 grader nord, altså inkludert Svalbard.
Anleggene er delt i åtte typekoder, og typen er poenget. En seilflyplass, en mikroflystripe og en landingsplass for helikopter gir helt ulik aktivitet i luftrommet over en tomt, og de tre havner i samme sekk dersom du bare ser på avstand til nærmeste flyplass. Nedlagte anlegg er merket som lukket og filtreres bort.
Det som skiller basen fra de offentlige kildene
Avinor og Kartverket beskriver den regulerte luftfarten: konsesjonsbelagte lufthavner, vedtatte støysoner og registrerte luftfartshindre. OpenAIP tar med det som faller utenfor, som en gresstripe på et jorde eller en landingsplass ved et sykehus. Slike anlegg utløser sjelden noen støysone, men de gir trafikk, og trafikken er det naboen merker. Peilar lagrer fire verdier fra basen: avstand, navn og type på nærmeste anlegg, og avstand til nærmeste anlegg for allmennflyging.
Grensene du må kjenne
Ingen norsk myndighet står bak dataene. Et punkt kan være feilplassert, en nedlagt stripe kan fortsatt ligge inne, og en ny landingsplass kan mangle helt. Avstanden går til anleggets referansepunkt, ikke til enden av rullebanen eller til innflygingstraseen, og det er traseen som avgjør hva du hører hjemme i stua.
Skal du vurdere flystøy for en bolig, er de offisielle støysonene rundt lufthavnene riktig verktøy. De er tegnet av fagfolk, publisert gjennom Geonorge og delt i rød og gul sone. OpenAIP svarer på et annet spørsmål: hva finnes av luftfart i nærheten i det hele tatt.