Hva senteret er
Joint Research Centre er Europakommisjonens egen forskningstjeneste og leverer uavhengig faggrunnlag til EUs politikk. Sammen med EEA har senteret fått delegert deler av Copernicus' landovervåking, og mange av produktene publiseres som åpne globale datasett.
Kartet over overflatevann
Global Surface Water kartlegger overflatevann globalt med 30 meters oppløsning fra 1984 til 2021, bygget på Landsat-bilder og publisert i Nature i 2016. To lag brukes: forekomst, altså hvor stor andel av tiden et bildepunkt har hatt vann, og sesongvariasjon, altså hvor mange måneder i året vannet står der.
Ut av det kommer tre kolonner: andelen tid med vann i prosent, antall måneder med vann fra 0 til 12, og et flagg for permanent vann satt ved 75 prosent eller mer. Kartflisene er skybaserte GeoTIFF-filer, så bare de bildepunktene som faktisk trengs, lastes ned.
Solinnstråling fra PVGIS
PVGIS er JRCs beregningstjeneste for solenergi og gir årlig innstråling og et anslag for hva et solcelleanlegg kan produsere på et sted. Den underliggende oppløsningen er rundt 3 til 5 kilometer, og verdien hentes på et rutenett på 0,02 grader, som er finere enn kilden selv.
Konsekvensen er enkel: tallet gjelder området, ikke taket. Takvinkel, himmelretning, skygge fra fjellet i sør og et stort tre på nabotomten kan endre faktisk produksjon dramatisk, og ingen av delene er med i tallet.
Hva vannkartet ikke er
Et bildepunkt på 30 meter som er halvt elv og halvt strandkant leses som delvis vått. Grøfter, kulverter, lukkede bekker og overvann i gata finnes ikke i datasettet i det hele tatt, og bratt norsk terreng gir skygge, snø og is som lettere feiltolkes enn i flatere land.
Viktigst av alt: kartet viser hvor vann har stått, ikke hvor vann kommer til å stå. Det er en observasjonsserie som stopper i 2021, ikke en faresone. Flomsoner og aktsomhetsområder for flom er NVEs ansvar og ligger på en helt annen detaljeringsgrad.